Etter endt opplæring står jeg nå klar til et nytt kapittel. I dag skal jeg for første gang gå alene med beboer. Jeg kjenner på både glede og spenning – en god nervøsitet som kommer når man trår inn i noe meningsfylt.
Jeg håper og tror at dette kommer til å gå veldig bra. Jeg føler meg forberedt, men samtidig åpen. For i dette yrket er ingen dager helt like – og det er nettopp det som gjør det spennende.
Det jeg liker spesielt godt, er at beboer selv bestemmer hva dagen skal inneholde. Det gir rom for frihet, initiativ og ekte møter. Jeg vet ikke ennå hva som venter – en tur, en samtale, kanskje stillhet – men jeg er klar for å følge, støtte og holde rom, uansett hva beboer har lyst til å gjøre.
Det handler ikke bare om å utføre en jobb – det handler om å være til stede med hele meg. Jeg møter et menneske, ikke en oppgave. Og det krever nærvær, respekt og en stille trygghet som jeg har brukt et helt liv på å bygge opp.
Så i dag går jeg inn med åpne sanser, et åpent hjerte – og med tillit. Både til meg selv, til beboer, og til at dagen vil bli bra for oss begge.
